Vol 22 Nr. 2 (2023)

Julen er en tid for forventning. Julens årvisse kalendariske tilbakekomst strukturerer tilværelsen for enkeltindividet, nærmest uavhengig av om man deltar i høytidsfeiring eller ei. Gjentagelsen gir en forutsigbarhet som i seg selv fremmer forventninger. Til tross for at julehøytiden tradisjonelt har vært og langt på vei fort­satt er en familiehøytid, fremmer den en opplevelse av samtidighet med et større kollektiv. Sagt på en annen måte skaper konteksten av jul en form for seremonielt og emosjonelt fellesskap på tvers av kategorier som slekt og nasjonalitet. Julen er også en tid for nostalgi. Fortellinger om barndommens jul kan være sterkt normative, det vil si de «formidler at det finnes en egentlig jul, en norm for hvordan julen er og bør være» (Eriksen 2005:4f). Sam­tidig kan julefeiring sees som en arena der det forhandles om viktige kulturelle verdier. Studier av denne årshøytiden kan derfor være et inntak til å forstå så vel forventninger som formeninger av normativ art knyttet til denne kulturelle praksis (Löfgren 1993). Med Gerd Bauman kan man også forstå høytidsfeiringer som negotiating relationships with others – som en arena der det pågår relasjonsforhandlinger (Bauman 1992).