Nyeste utgave
Hva er det som gjør at vi klarer å finne veien dit vi skal? Hvordan leser og opplever vi landskapene rundt oss?
Om menneskene blir dummere i digitaliseringens tidsalder er noe kognisjonsforskere får svare på. I dette temanummeret av Tidsskrift for kulturforskning og i forskningsprosjektet det bygger på, ønsker vi derimot å problematisere påstanden om at avanserte stedfinningsteknologier som GPS og digitale kart erstatter en fram til nå tilsynelatende intern og uavhengig stedsans som mennesker har kunnet stole på gjennom årtusener. Vi er skeptiske til oppfatningen om at stedsansen kan forstås som løsrevet fra de mange og mangfoldige teknologiene som bistår oss i prosessen hvor vi finner, navigerer i og skaper mening i steder. Vi er heller ikke ubetinget enige i påstanden om at stedsansen nå trues av teknologi og dermed står i fare for å dø ut. Enhver ny teknologi som mennesker bruker til å sanse, oppleve og formidle informasjon om verdenen rundt oss vil på ulike måter endre relasjonene mellom de som bruker teknologien og verdenen de befinner seg i (Jørgensen 2017). Vi støtter oss her til lange tradisjoner i teknologihistorien, og da spesielt til en av teknologihistoriens «lover» som artikulert av Melvin Kranzberg: «Teknologier er verken gode eller onde, men de er heller ikke nøytrale» (Kranzberg 1986). I dette temanummeret utforsker vi ulike stedfinningsteknologier – en rik og mangfoldig kategori med teknologier som vi mener er en uadskillelig del av stedsansen. I et slikt perspektiv blir stedsansen et historisk forankret kulturfenomen.
Vårt mål er å bringe stedsansen fra kognisjonsforskningens domene inn i dialog med kulturvitenskapelige forskningstradisjoner.