«Jeg er en synder, og jeg liker det»: Madonnas liminale åndelighet

Sammendrag

Helt fra starten av har en sentral side ved Madonnas prosjekt vært å utforske hva som ligger i transgresjon og overskridelse. I denne artikkelen hevder jeg at det hos Madonna sammen med transgresjonen alltid følger med en ambivalens, hvor synd og nåde, rent og urent, hellig og profant både utfordres og nytolkes, samtidig som tradisjonelle forståelser beholdes og bekreftes. Madonna passer ikke inn i én bestemt kategori, hun er både verken – eller, og både – og. Hun er en liminal skikkelse, som bryter med tradisjonen samtidig som hun bekrefter den. Et godt eksempel på dette er hennes bruk av begrepet synd, ord som «synd» og «synder» utgjør en sentral del av Madonnas tekstlyriske vokabular. Det handler både om noe som skal leves ut og nytes, samtidig som begrepet beholder den tradisjonelle teologiske betydningen; noe urent eller en mangel som mennesket trenger å bli renset fra eller få hjelp til å bli utfridd fra. Madonna har skapt sitt eget «rom-i-mellom», hvor hun både løsriver seg fra sider ved den katolske tradisjonen, samtidig som hun viderefører og utfordrer den.