Nr. 2 (2022)

Hva er det som gjør at vi klarer å finne veien dit vi skal? Hvordan leser og opplever vi landskapene rundt oss?

Om menneskene blir dummere i digitaliseringens tidsalder er noe kognisjonsforskere får svare på. I dette temanummeret av Tidsskrift for kulturforskning og i forskningsprosjektet det bygger på, ønsker vi derimot å problematisere påstanden om at avanserte stedfinningsteknologier som GPS og digitale kart erstatter en fram til nå tilsynelatende intern og uavhengig sted­sans som mennesker har kunnet stole på gjennom årtusener. Vi er skeptiske til oppfatningen om at stedsansen kan forstås som løsrevet fra de mange og mangfoldige teknologiene som bistår oss i prosessen hvor vi finner, navigerer i og skaper mening i steder. Vi er heller ikke ubetinget enige i påstanden om at stedsansen nå trues av teknologi og dermed står i fare for å dø ut. Enhver ny teknologi som mennesker bruker til å sanse, oppleve og formidle informasjon om verdenen rundt oss vil på ulike måter endre relasjonene mellom de som bruker teknologien og verdenen de befinner seg i (Jørgensen 2017). Vi støtter oss her til lange tradisjoner i teknologihistorien, og da spesielt til en av teknologihistoriens «lover» som artikulert av Melvin Kranzberg: «Teknologier er verken gode eller onde, men de er heller ikke nøytrale» (Kranzberg 1986). I dette temanummeret utforsker vi ulike stedfinningsteknologier – en rik og mangfoldig kategori med teknologier som vi mener er en uadskillelig del av stedsansen. I et slikt perspektiv blir stedsansen et historisk forankret kulturfenomen.

Vårt mål er å bringe stedsansen fra kognisjonsforskningens domene inn i dialog med kulturvitenskapelige forskningstradisjoner.