Redaksjonelt

Sammendrag

Den senere tids debatt om endringer i Nasjonalmuseets utstillinger viser med all mulig tydelighet at museer har en samfunnsmessig rolle å spille. Denne rollen fortolkes i debat­ten på ulike måter, men fortolkningene har det til felles at de alle vurderer museer som institusjoner for tidsforståelse. Museer kan behandle nær fortid, fjern fortid og forsøksvis  også samtid. Museer kan behandle utvikling som kontinuerlig fremadskridende mot nasjonale høydepunkter, eller fremstille utvikling som en serie tilfeldige sprang uten lange linjer.
I sitt vesen har museer tradisjonelt gjerne vært nasjonale institusjoner, og det bærer fremdeles mange preg av. Dette nummeret av Tidsskrift for kulturforskning har museer og kulturell ulikhet som tema. Artiklene i nummeret peker alle på de utfordringene nasjo­nale museer møter når annen kultur enn majoritetskulturen skal samles inn og stilles ut. De tre artiklene handler om tre ulike institusjonelle møter med kulturell annerledeshet - om en urbefolkning på utstilling, om kolonial gjenstandsfetisjisme og om samtidig innvandrerkultur. Stein Mathisens artikkel handler om hvordan utstillinger av det samiske har utviklet seg og om hva de ulike formene for representasjon av samiskhet kommuniserer. Espen Wæhle forteller historien om hvordan Kongosamlingen ved Kulturhistorisk museum (tidligere Etnografisk museum) kom til å bli en av de mest omfattende i Europa. Leif Pareli gir et innsideblikk inn i prosessen med å innrede en pakistansk leilighet på et norsk folkemuseum. Sammen gir disse artiklene et bilde av utfordringene ved å stille ut forskjellighet.
Dette nummeret inneholder også tre bokmeldinger.