Migrasjon, materialitet og nostalgi – En digressiv samtale om Lin Wangs kunstnerskap

Sammendrag

Samarbeidsprosjektet Skakke folkedrakter er en turnerende utstilling (2023–2026) fra Nasjonalmuseet med verk fra Harald Beharie, Lin Wang, Márjá Karlsen, Håvard Kranstad, Rafiki og Christian Blandhoel. Arbeidet satte i gang en rekke hendelser, møter og samtaler, som ble større og viktigere enn det prosjektet opprinnelig hadde rom for. Kanskje er dette en vanlig felle å gå i, man planlegger ikke for at prosjektet skal vokse utover rammene sine, og det er ikke rom for uforutsatte synergier og forelskelser, uten at prosjektet videreutvikles, eller går over i en ny fase.    I prosjektet samlet Nasjonalmuseet en rekke kunstnere, kulturhistorikere, håndverkere og teoretikere som normalt ikke møtes, til å jobbe frem utstillingen i fellesskap. Våre felt, selv om de var ulike, var også tilgrensende: Kunst, tekstiler, identitet, kjønn, fortellinger om migrasjon, klær som symbol. Ettersom vi ble bedre kjent med hverandre, og lærte mer om hverandres ‘håndverk’ og historie, kom vi nærmere hverandre, som kunstnere og fagfolk. Prosessen var krevende, vakker og kaotisk. Vi opplevde at friksjon i både erfaringer og faglighet la grunnlag for nye perspektiver og samtaler i prosjektet.    Prosjektet tar utgangspunkt i folkedrakt-begrepet, som ga gjenklang på litt ulik måte hos de forskjellige deltakerne. I lys av Skeivt Kulturår tok arbeidet utgangspunkt i tilhørighet og utenforskap. Kunstnerne har lært og lånt av hverandre, og blitt inspirert av historier om eldre draktskikk, fargebruk, teknikker og mønstre fra ulike verdenshjørner. Som billedkunstner Christian Blandhoel oppsummerte: en hyllest og et opprør!    Lin Wang, skaperen av verket Bunad Tattoo Shop, utforsker den intime sårbarheten som ligger i å skulle tilpasse seg en blivende kultur på et nytt sted, men samtidig beholde en indre kjerne av seg selv. I verket forenes de store perspektivene – mellom øst og vest, sjøfart og handel, med det intime, nære og kroppslige. Verket kan tolkes som et selvportrett av en kunster i metamorfose, der gammel hud flasser av for å gi plass til ny hud, og et nytt liv.