Sammendrag
I tida før fjernsyn og masseturisme ble vanlig blant nordmenn, spilte misjonsorganisasjonene en viktig rolle når det gjaldt å formidle bilder av andre folkegrupper og fremmede religioner. Artikkelen tar for seg hvordan musikk framstilles i 1950- og 60-tallets misjonsberetninger om Sør-Etiopia og Madagaskar. Denne litteraturen var del av en kolonialistisk kunnskapsproduksjon, og bærer preg av et polarisert verdensbilde og stereotype representasjoner av "de andre". To litterære motiv peker seg ut. I beretningene fra Sør-Etiopia framstår trommer som et nøkkelsymbol for hedenskap. Trommer og trommespill blir demonisert, og samtidig låses definisjonen av "afrikansk musikk" til rytme og kropp. Dette skjer også i kontaktsonen tilknyttet Madagaskar, men her ser vi samtidig en større vektlegging og feiring av den kristne lokalbefolkningens firstemte salmesang. Dette leses på bakgrunn av misjonens innføring av sol-fa-metodikk, som kan forstås som et disiplineringsverktøy. Parallelt med den folkelige misjonslitteraturen foregikk det også misjonsfaglige diskurser om den liturgiske musikken i de nye afrikanske kirkene. Her var det flere nyanser, men fortsatt ble definisjonen av "afrikansk musikk" knyttet til kroppen, og definert som et motstykke til "vestlig" musikk.Forfattere beholder opphavsretten og gir tidsskriftet rett til første publisering av arbeidet. En Creative Commons-lisens (CC BY-SA 4.0) gir samtidig andre rett til å dele arbeidet med henvisning til arbeidets forfatter og at det først ble publisert i dette tidsskriftet.