Å uttrykke bevegelse på et andrespråk

Sammendrag

Kan typologiske trekk ved morsmålet vårt ha betydning for hva vi legger merke til rundt oss og hva vi anser som viktig å snakke om? Og drar vi i så fall med oss disse forestillingene over til et andrespråk - selv på mer avanserte språklige nivåer? Med disse spørsmålene som utgangspunkt har jeg undersøkt uttrykk for bevegelsesmåte hos innlærere av norsk med spansk som førstespråk. Bevegelsesmåte uttrykkes vanligvis inne i verbet på norsk, mens bevegelsesretningen som oftest uttrykkes på utsiden av verbet (Anna svømmer inn i grotten). På spansk er det derimot vanlig å uttrykke bevegelsesretningen i selve verbet, mens bevegelsesmåte gjerne uttrykkes på utsiden (Anna entra la cueva nadando 'Anna entrer grotten svømmende'). På bakgrunn av hvordan bevegelse blir uttrykt, karakteriserer Talmy (2000) norsk som et S-språk (der retningen uttrykkes i en satellitt) og spansk som et V-språk (der retningen uttrykkes i verbet). Han hevder at semantisk informasjon om bevegelsesmåte er lettere tilgjengelig for språklig representasjon i S-språk enn i V-språk, og som en følge av dette kan en anta at informasjon om bevegelsesmåte vil bli mindre uttrykt i spansk enn i norsk. Min hypotese var at dette fenomenet også ville vise seg i relativt avansert andrespråksproduksjon. Gjennom en analyse av muntlige gjenfortellinger av sju utvalgte videoscener som viste ulike former for bevegelsessituasjoner, fant jeg at andrespråksinformantene brukte et leksikaliseringsmønster som lignet førstespråket og ga mindre uttrykk for bevegelsesmåte generelt enn informantene med norsk som morsmål.