Språklig registerdanning og verditilskriving: Betegnelser på nye måter å snakke norsk på i Oslo

Abstract

I artikkelen undersøker jeg hvilke betegnelser som brukes om nye måter å snakke norsk på i flerspråklige områder i Oslo, og hvordan slike talestiler gjenkjennes, betegnes og knyttes til bestemte personer av gitte grupper. Det empiriske utgangspunktet er 100 002 besvarelser fra den såkalte Oslo-testen, en storskala nettbasert spørreundersøkelse om språk i Oslo som blei publisert på Aftenpostens nettsider våren 2010. Analysene viser at respondentene gjenkjenner enkelte språkstrukturelle og leksikalske trekk som en særegen måte å snakke norsk på. Dette er trekk som gjennom tidligere forskning er knytta til flerspråklige ungdomsmiljø i Oslos østlige bydeler. Analysene bekrefter at det på folkemunne er etablert flere betegnelser knytta til slike talestiler, og at slike betegnelser ofte representerer stereotype kategoriseringer og forestillinger om språkbruk og språkbrukere. Den mest frekvente betegnelsen på slik språkbruk er "kebabnorsk", men også ei rekke andre betegnelser er i bruk, som for eksempel "innvandrernorsk" og "pakkisnorsk" eller svært nedsettende karakteristikker som "apespråk" eller "retarded". Analysene viser dessuten at res-­pon-­dentenes bosted og kjønn har betydning for hvilke betegnelser de tar i bruk. Menn tar i langt større grad enn kvinner i bruk negative betegnelser for å karakterisere slike talestiler. Betegnelsen "kebabnorsk" blir i større grad brukt av respondenter bosatt i Oslo øst enn i Oslo vest, og sammenligna med betegnelser av entydig negativ karakter, kan dette tyde på at termen "kebabnorsk" har gjennomgått ei diskursiv nøytralisering.