Intonasjonstrekk i flerspråklige taleres idiolekter i to post-S1-språk

Abstract

I denne studien undersøker vi intonasjonstrekk ved to av språkene til ti flerspråklige kongolesere i Norge. Språkene vi ser på, er norsk og fransk, begge språk talerne har lært etter å ha lært andre språk. Vi har analysert tre intonasjonsvariabler i et korpus med spontan tale på begge språk: gjennomsnittlig grunntonehøyde, grunntonevariasjon og ytringsdeklinasjon. Analysene viser 1) svært sterk idiolektal konsistens mellom fransk og norsk når det gjelder gjennomsnittlig grunntonehøyde, men grunntonen er generelt litt høyere i de norske ytringene, 2) svært sterk idiolektal konsistens mellom fransk og norsk når det gjelder variasjon i grunntonehøyde, og det er ingen systematiske forskjeller i variasjonen mellom de to språkene, 3) og 9 av 10 talere bruker deklinasjon i noen ytringer i både fransk og norsk, og det er ingen systematiske forskjeller i antall ytringer med deklinasjon mellom de to språkene. Disse funnene tyder på at disse trekkene ved den fonetiske implementeringen av ytringsintonasjon er konsistent i en og samme idiolekt og ikke språk-spesifikk.