Sjiaislamske ritualer som mikro-offentligheter

Sammendrag

I denne artikkelen diskuterer jeg hvordan sjiamuslimske ritualer fungerer som mikro-offentligheter i Iran, hvor kvinner bruker ritualer til både å forvalte sitt religiøse engasjement og som en arena for interaksjon med og respons til omkringliggende samfunnsforhold. Siden 1960-70-tallet har sjiaislamske ritualer gjennomgått en revitalisering som blant annet innebærer en økende politisering og intellektu-­alisering av ritualene. Tradisjonsrike sørge- og minne-­ritualer omtaltes av mange som unyttige, som reifisering av teologiske posisjoner, som uttrykk for politisk konformitet og som sosialt uengasjerende. Jeg argumenterer imidlertid for at sørge- og minneritualer kan gi kvinner mulighet for individuell opinionsdanning, identitetsdanning, og sosial mobilisering. Denne konklusjonen er basert på en analyse av ulike tolkninger av Karbala-paradigmet som kjernenarrativ og metanarrativ, og forskjellige oppfatninger av hvordan fromhet knyttes til politisk aktivisme og sosialt engasjement. Sørge- og minneritualenes sterke fokus på korporale og emosjonelle rituelle uttrykk knyttes til Bahktins tenkning om ujevne stemmer i offentligheten, og jeg argumenterer for at disse rituelle uttrykkene brukes som kommunikative redskaper i en situasjon der kvinnene er verbalt tause i den offisielle autoritative diskursen.