Åke Hultkrantz, religionsøkologi og studier av sjamanisme på 1960- og 1970-tallet

Sammendrag

I denne artikkelen ser jeg på parallelle og sammenknyttede diskurser som bakgrunnsfaktorer for religionsforsker Åke Hultkrantz’ religions­økologiske tilnærming til sjamanisme. Jeg bruker historisk diskursanalyse og tilknyttede begreper som «diskursfelt» og «diskursknuter» fra religionsforskeren Kocku von Stuckrad for å identifisere forskningshistoriske utviklinger og kontaktflater. Gjennom en analyse av litteratur og resultater fra tidligere forskning tegner artikkelen et bilde av betydelige endringer i sjamanismeforskning på 1960- og 1970-tallet og hevder at disse henger sammen med endringer i det vestlige samfunnet i etterkrigstiden. Et av hovedargumentene er at miljøbevegelsen ble mer synlig i denne tidsperioden og derfor var med på å endre hvordan sjamanisme ble både forsket på og praktisert i vestlige sammenhenger. Et spørsmål er om primitivisme knytter sammen disse diskursene i en diskursknute og belyser hvordan sjamanisme fortsatt anses som del av ikke-vestlige eller førkristne jegersamfunn den dag i dag. Hultkrantz’ teoretiske tilnærming blir fremhevet som et eksempel på komparative religionsfenomenologiske teorier som dominerte religionsforskning i etterkrigstiden, særlig i kjølvannet av religionshistorikeren Mircea Eliade og hans populære bok Shamanism, først utgitt på fransk år 1951 og oversatt til engelsk i 1964.