Tyrkiske moskeer i Stavanger – transnasjonale fellesskap og hjem

Sammendrag

Siden midten av 1970-tallet har folk med tyrkisk-kurdisk bakgrunn organisert seg med egne tyrkisk-språklige moskeer for bønn og fellesskap i Stavanger og nabobyen Sandnes. I denne artikkelen vil jeg undersøke to av fire tyrkiske moskeers prosesser for å danne fellesskap og «hjem» i Stavanger (Bauman 2001; Boccagni 2017). Jeg vil vise hvordan de er transnasjonale fellesskap (Knott 2010) og hvordan de blir hjem nummer to eller tre, preget av transnasjonale praksiser som kjennetegnes gjennom familiære, sosiokulturelle, politiske og økonomiske relasjoner (Odden 2018). Min forskning viser at det skjer en utveksling av idéer, verdier (også økonomiske) og praksiser, sekulære og muslimske, som former og definerer begge lands familier. Det er med andre ord skapt gjensidige relasjoner mellom tyrkiske borgere i Norge og deres familie og paraply-organisasjoner i Tyrkia. Dessuten endres Stavanger-befolkningens tradisjoner i møte med tyrkisk mat og kulturelle tradisjoner, og gjennom vennskap og dialog (Loga 2012; Barstad og Molstad 2020). Denne studien viser at både individer, grupper og organiserte moskeer med tyrkisk-norsk transnasjonal bakgrunn har skapt seg et hjem for familien og for det religiøse fellesskapet i Norge, og den prøver å svare på migrasjonsforskningens glemsel ved å studere hvordan institusjonene endrer seg og spiller inn på migranters transnasjonale livsverdener (Faist 2010, 1666).