S-fugen i norrøne sammensetninger sammenlignet med sørvestnorske talemål

Sammendrag

Artikkelen analyserer fenomenet s-fuge i N+N-sammensetninger i vestnordisk i to steg: norrønt språk brukt i prosaverk og de sørvestnorske talemåla årdalsmål, vossamål, hardingmål og kvinnheradsmål. S-fugen oppsto som en tidligere genitivendelse og ble seinere generalisert i større og mindre grad i de moderne vestnordiske språka ved å erstatte andre genitivendelser. I artikkelen presenteres det funn som viser at s-fugen var til stede i norrønt, og at den ble brukt i flere bøyningsklasser enn tidligere beskrevet. De begrensede forekomstene av s-fugen følger en generell tendens i germanske språk, nemlig å bruke s-fugen for å skille mellom komplekse forledd (avledninger og sammensetninger) og etterleddet. Den samme tendensen finnes i de analyserte norske talemåla, som også beholder andre fuger som tilsvarer de andre genitivendelsene, noe som ligger nærmere situasjonen i færøysk enn i moderne bokmål og nynorsk.