Norm og røyndom - tilhøvet mellom fastsett og operativ norm i nynorsk

Sammendrag

Artikkelen drøftar i kva grad den nye normalen for nynorsk samsvarar med dei operative normene som nedfeller seg i nyare normberande tekstar innanfor den nynorske skriftkulturen. Dét er nemleg eit sentralt spørsmål, sidan rettskrivingsnemnda bak 2012-norma tolka mandatet sitt dit at normeringa først og fremst skulle skje på grunnlag av nyare skriftspråkleg tradisjon og praksis, og sidan offisiell norsk språkpolitikk no tilseier at det vesentlege grunnlaget for normering av skriftspråket er språket slik det ser ut i nynorsk tekst, med særleg vekt på tekstar som blir vurderte som normdannande. Som grunnlag for drøftinga blir det lagt fram resultat frå ein korpuslingvistisk studie der statistisk korrespondanse­analyse blei brukt for å kartlegge normklynger av ulike subvarietetar av det nynorske skriftspråket. Hovudkonklusjonen er at det eksisterer ei slik normklynge av det ein kan karakterisere som moderat nynorsk, og at den nye normalen legg seg opp mot ein slik midtlinjenynorsk, men at ein ved komande rettskrivingsendringar nok bør gå lenger i den leia dersom den fastsette norma skal byggje på dei operative normene som nedfeller seg i nyare normberande tekstar.