Metafor og metonymi: personkarakteriserende sammensatte substantiv i norsk

Sammendrag

Denne artikkelen drøfter norske personkarakteriserende sammensetninger som skravlebøtte, stabukk, kjøtthue og driblefant på grunnlag av en database med mer enn 500 eksempler. Dette er sammensetninger som betegner personer gjennom en karakteristisk egenskap som kan oppfattes som negativ. Et viktig spørsmål er hvordan språkbrukerne kan tolke slike sammensetninger, som ofte har ikke-komposisjonell betydning. Analysen viser at metafor og metonymi spiller en nøkkelrolle, og artikkelen gir således empirisk støtte til kognitiv lingvistikk der metafor og metonymi er sentrale begreper. Det påvises at etterleddene faller i fire semantiske hovedgrupper (gjenstander, dyr, kroppsdeler og personer), og at valget mellom metaforisk og metonymisk tolkning styres av etterleddet, idet gjenstander og dyr gir metaforiske tolkninger, mens metonymiske tolkninger er karakteristisk for etterledd som betegner kroppsdeler og personer. Sammensetningenes betydning er således ikke vilkårlig, men motivert av grunnleggende kognitive mekanismer. Valget mellom bokstavlig og metaforisk/metonymisk tolkning er videre motivert av tre prinsipper: "kontekst-", "innpregings-" og "blokkeringseffekten". Det argumenteres for at adjektiv og verb som forledd utgjør homogene grupper, mens substantiviske forledd er mer heterogene i det de omfatter hele fem forskjellige metonymier. Analysen av dyreord som etterledd gir en viss støtte til den såkalte antroposentrisme-hypotesen siden det er en tendens til at sammensetninger er basert på dyr som står mennesket biologisk og geografisk nær.