Sammendrag
Artikkelen viser hvordan unge språkbrukere i flerspråklige miljøer i Oslo bruker tradisjonelle talemålstrekk som utrykk for lokal identitet og tilhørighet, og at lokale språktrekk også får ny og utvida betydning når de kombineres med nye måter å snakke norsk på i Oslo i dag. Hovedfokuset i artikkelen er på de delene av ungdommenes språklige inventar som gjennom det siste hundreåret har blitt knytta til det tradisjonelle språkskillet mellom Oslos østlige og vestlige bydeler, med særskilt fokus på fortidsformene -a versus -et av svake verb (kasta-klassen). Datamaterialet som benyttes, er en storskala holdningsundersøkelse om Oslo-språket fra 2010 (Oslo-testen), i tillegg til to talespråkskorpus fra Oslo samla inn på 2000-tallet (UPUS og NoTa). Analysene i denne artikkelen viser hvordan ungdommenes språklige praksis og metaspråklige refleksjon rundt egen språkbruk kan tolkes som et uttrykk for både steds- og etnisitetstilknytning, der språkets indeksikalitet er nært forbundet med dets lokalitet. Prosesser der nye og multietniske språktrekk lokaliseres, bidrar også til at lokale språktrekk frakobles det lokale (jf. Eckert 2008, Johnstone 2010, Mæhlum 2007, Silverstein 2003).Forfattere beholder opphavsretten og gir tidsskriftet rett til første publisering av arbeidet. En Creative Commons-lisens (CC BY-SA 4.0)Â gir samtidig andre rett til å dele arbeidet med henvisning til arbeidets forfatter og at det først ble publisert i dette tidsskriftet.