Omsorgsetikk i barnevernet

Abstract

Hensikten med denne artikkelen er å bidra til en diskusjon om hva slags omsorgsetikk som skal legges til grunn for barnevernfaglig arbeid. Bakgrunnen er at det fra ulike aktører nå argumenteres for at barns behov ikke bare for omsorg og nærhet, men også kjærlighet, skal være førende for barnevernsarbeidet. Det er vanskelig å være uenig i at barn trenger kjærlighet. Utgangspunktet for artikkelen er at det likevel er grunn til å problematisere situasjonen som kan oppstå dersom barns behov for kjærlighet oversettes til krav som skal ivaretas og håndteres av barnevernsarbeidere. I artikkelen knytter jeg dette "kjærlighetskravet" både til den stadig sterkere fokuseringen av barns rettigheter i diskusjoner om barns livsbetingelser og til barnevernsarbeidets profesjonshistorie, nærmere bestemt til kvinnekjønningen og den delvise profesjonaliseringen av sosialt arbeid. De utfordringene kjærlighetskravet medfører, påkaller en diskusjon om hva som kan være alternative utgangspunkt for barnevernsarbeidets omsorgsetikk. I artikkelen argumenterer jeg for at det kan være gode grunner til å videreføre de diskusjonene om omsorg og omsorgsarbeid som ble ført av forskere som knyttes til den såkalte omsorgsfeminismen, og som har teoretisert omsorg som arbeid innenfor profesjonelle kontekster. Hvordan barnevernfeltet kan utnytte potensialet i denne tenkningen utdypes gjennom en diskusjon av betydningen av følelsesavklaring for profesjonell omsorgsutøvelse.