Royal Anger between Christian Doctrine and Practical Exigencies

Sammendrag

Artikkelen diskuterer hvordan kongelig vrede fungerte i høymiddelalderens politiske kultur i Norge. På den ene siden fantes det en norm om at vrede var en dødssynd, og at vredesutbrudd var et tegn på manglende selvkontroll. På den andre siden var vrede viktig i kongsideologien som et middel for å implementere rettferd. Begrepet om kongelig vrede relateres først til europeisk debatt, før det drøftes med utgangspunkt i normative kilder, med Gammelnorsk homiliebok og Kongespeilet som de viktigste. I disse kildene bevares dobbeltheten i synet på vrede ved at den normalt sett anses som en dødssynd, men at den kan spille en mer oppbyggelig rolle som en reaksjon Gud tar i bruk for å tvinge ulydige mennesker til å forbedre seg. I Kongespeilet overføres den sistnevnte funksjonen til kongemakten, med stor vekt på å instruere kongen i hvordan vrede skal utvises på en legitim måte. De samtidige kongesagaene viderefører denne tvetydigheten i kongelig vrede, men her kommer et nytt aspekt inn i tillegg til vredens rettferdige funksjon: dens rolle i å opprettholde respekten for kongens person. Denne praktiske politiske betydningen av vrede er nært knyttet til det rettslige begrepet om rettferd, men overskrider likevel dette idiomet på to måter. For det første var det viktig for kongen å vise "demonstrativ vrede" i situasjoner der hans autoritet var truet. Her var vreden mindre knyttet til rettslige betingelser enn til kongens behov for å markere sin vilje til å foreta en overveldende gjengjeldelse i situasjoner der hans person var blitt krenket. For det andre var det umulig for kongen å gjengjelde alle typer krenkelser på en slik demonstrativ måte. Vrede dannet den ene motpolen i kongens reaksjonsskala, med generøsitet som den andre, og en dyktig konge visste å manøvrere mellom disse ekstremene på en uforutsigbar måte. Til slutt diskuteres vredens funksjoner kort i forhold til utviklingen i samtidskongesagaene. Under kong Håkon Håkonsson var rex iustus-idealet viktigere enn i kong Sverres tid, men noe av dette idealets styrke var at det ikke utelukket vredens strategisk viktige funksjon for kongemakten, men at denne funksjonen tvert imot ble subsumert under vredens "rettferdige" karakter.