Ármann Jakobsson: A Sense of Belonging: Morkinskinna and Ice-landic Identity, c. 1220. The Viking Collection 22.

Sammendrag

Ãrmann Jakobsson har viet mange år av sitt liv til Morkinskinna. I 1997 hørte jeg ham som purung akademiker fortelle om at det var viktig å studere Morkinskinna fordi sagaen i altfor lang tid hadde levd i skyggen av Heimskringla.1 Slik er det ikke lenger, og mye av det er Ãrmanns innsats. Gjennom hovedoppgave og doktoravhandling, samt en mengde artikler og foredrag, har Morkinskinna fått sin plass i solen, om ikke ved siden av Heimskringla, så bare noen få rader bak. Dette er selvfølgelig ikke bare Ãrmanns fortjeneste. Sansen for denne sagaen har økt de siste år i takt med at den litterære smaken har endret seg. Vel elsker vi fremdeles det aristoteliske idealet med kronologisk handlingsforløp innenfor tidens og stedets enhet, men også litteratur som drar veksler på det ornamenterte, det overdrevne, det sammensatte og det stiliserte har de siste tiårene fått økt bifall. Harry Potter og fantasy er ikke moderne fenomener, fra norrøn middelalder har vi fornaldersagaer (som Ãrmann også har arbeidet mye med) og snodig sammensatte sagaer som Morkinskinna, som verken passer inn i det realistiske idiomet eller det klassisk narrative skjemaet. Morkinskinna har etter årtusenskiftet blitt utgitt ikke mindre enn tre ganger - i Íslenzk fornrit ved Ãrmann og Þórður Ingi Guðjónsson, oversatt til engelsk av Theodore M. Andersson og Kari Ellen Gade, og i en nokså rudimentær norsk oversettelse ved Kåre Flokenes. Det viser, om ikke annet, at sagaen plutselig er blitt aktuell - siste utgave før dette var fra 1934. Og et resultat er at Morkinskinna blir stadig mer lest og brukt. For Ãr-manns fascinasjon over sagaen er lett å forstå og dele. Sammenliknet med Heimsk-ringla er den som å komme fra godteavdelingen på REMA til Godisfabrikken over svenskegrensen. Her er mer av alt, og alt er brakt sammen i en overdådig kakofoni.