Med media som 7. sans. Norsk politikk som ekstremt case

Abstract

Taktskiftene er raske, avbestillinger og "rebookinger" fra de mektige redaksjonene hyppige (Thorbjørnsrud 2008). Tilgjengelighet er stikkordet, og evnen til å "tune inn", å skru på engasjementet og å "by på seg selv" er påkrevd i en tid da det personlige budskapet fremelskes (Krogstad 2004, Skjeie 2001, Thorbjørnsrud 2009). En digital revolusjon, nye medieplattformer, sosiale medier og 24 timers nyhetsdøgn har snarere forsterket enn fundamentalt endret politikkens elastisitet i forhold til mediene. Journalister som produserer stoff for ulike medieplattformer får sin bit, sin egen inngang til saken, sitt intervju etter pressekonferansen, sitt opptak til videoen som legges ut på nettavisenes sider. Det var iøynefallende under siste valgkamp (2009): toppoli-­tikerne, ikke minst statsministeren som suverent toppet fjernsynets ti på topp1, var overalt: i tv-debatt etter tv-debatt, løpende fra studio til studio, mens de twitret og sendte ut budskap på Facebook i "pausene" for så å bli intervjuet i pressen om at de gjorde akkurat dét. ...