Beatrice Halsaa og Anne Hellum (red): rettferdighet

Abstract

"Finanskrisen har vist oss hvor grundig feil dagens økonomiske teori kan ta. Men tenk om det ikke bare er når det gjelder finanskrisen faget tar feil? Tenk om de tar like feil på andre områder…", undrer Erik S. Reinert i boka Spontant kaos (2009). Ja, tenk om for eksempel økonomifagets dominerende posisjon i reformeringen av velferdsstaten, New Public Management (NPM), er like ideologisk og lite vitenskapelig basert som Reinert hevder nyliberalismen er, i den grad det er to forskjellige ting. Selv om NPM ikke lenger er nytt og heller ikke like dominerende som styringsideologi som på 1980- og 1990-tallet, ser vi at økonomisk-rasjonelle modeller, med spesialisering, mer marked og profesjonell ledelse, fortsatt lover økt kontroll og mer kostnadseffektivitet for staten. Dagens velferdspolitiske diskurs domineres av økonomisk-rasjonell tenkning. Betydelige moderniseringsprogrammer er satt i verk for å fremme gode, effektive forvaltningsordninger som har brukerretting, effektivisering og forenkling som mål (St.prp. nr. 1 (2003-2004)). Vi ser det i NAV-reformen, pensjonsreformen, samhandlingsreformen, likestillings- og diskrimineringsombudsreformen, for å nevne noen. Fasiten synes å være den samme uansett spørsmål, men hva om fasiten er feil?