Norges siste røyker?

Abstract

Faren vår er like glad i å prate som han er i å røyke. Som barn, for rundt 30
år siden, pleide jeg med resten av familien å dra i selskap hos venner og familier.
I trøndersk selskapsliv inngår kaffe og kaker. Og prat. Midt i kaffedrikkingen
og praten, pleide faren vår å ta fram den blå pakken med Petterøes 3,
og han rotet i fyrstikkesken mens han halveis spurte og konstaterte "dokk røyker
vel itj her i huset?" Nesten uten unntak svarte verten på noe annet, "nei,
her e vi itj så nøye, bærre ta deg en blås." Samtalen, kaffedrikkinga og kakespisinga
gikk videre mens rommet sakte ble tåkelagt av tobakksrøyk. For rundt
fem-seks år siden skjedde det en endring i svaret på dette ritualiserte røykespørsmålet.
"Nei, no har vi slutta" eller "nei, her i gården går det bare i nicorætt
og plaster" (nikotintyggegummi og nikotinplaster). Samtalen ble avbrutt
av at selskapets røykere gikk på trappa for å røyke. I sommer var faren vår
sammen med oss på besøk hos noen av våre venner. Midt i kaffedrikkinga
reiste han seg fra sofaen og kakebordet med tobakkspakken og fystikkeska i
hånda mens han mumlet stille for seg selv: "Eg e væl snart den siste røyker'n
i hele Norge". Så gikk han ut på gårdsplassen med et bistert uttrykk i ansiktet.