Fenomenologi som grunnlag for sosiologi

Sammendrag

Som all annen vitenskap er også samfunnsvitenskapen tuftet på en elementær, og på en måte "naiv", form for realisme, gjennom sitt objektiverende og objektiviserende blikk "fra utsiden". Men samfunnsvitenskapen handler ikke om den objektive virkemåten hos universet - som man kan anta vil fortsette uten at mennesker deltar i den. Samfunnsvitenskapen handler derimot nettopp om at mennesket deltar. Den handler om de praktiske og teoretiske aktivitetene mennesker bedriver, i alt fra ordinær hverdagsopplevelse og sunn fornuft til religion og vitenskapen selv. Kort sagt, samfunnsvitenskapen er refleksiv på en måte de fysiske vitenskapene ikke er. Aktørene på den sosiale scenen, vanlige mennesker, lever i en verden som er konstruert av mennesker. Forskerne i samfunnsvitenskap, som aktører på den sosiale scenen, lever i en verden slik alle andre gjør, men som forskere er de også på "utsiden" og ser inn i og rekonstruerer "innsiden".
Med sin særegne refleksivitet står samfunnsvitenskapen i et paradoksalt forhold til den "naive" realismen den deler med andre vitenskaper. I observasjonene i det følgende ønsker jeg å diskutere visse epistemologiske og metodologiske implikasjoner i denne situasjonen. Dersom vi aksepterer det aksiom (fra Marx) at den menneskelige verden er konstruert av mennesker, så er den sakssvarende måten å studere denne verden på, å ta i bruk det som Max Weber kalte metodologisk individualisme. Hovedproblemet blir da å sikre at de objektive teoretiske termene i samfunnsvitenskapen forblir subjektivt adekvate. De viktigste stegene i klargjøringen av dette problemet tok Alfred Schütz. Når jeg nå foreslår at problemet med refleksiviteten i samfunnsvitenskapen best løses gjennom en fenomenologisk protososiologi, står jeg åpenbart i gjeld til han.