Løse apposisjoner i norsk

Sammendrag

Formålet er å avgrense, inndele og analysere «løse» apposisjoner i norsk, definert som syntagmer av to eller flere ledd av samme hovedtype, uttalt med intonasjonsbrudd og skrevet med skilletegn, f.eks. Oslo, Norges hovedstad/Norges hovedstad, Oslo. De kan være både nominale, adnominale og adverbiale, men hovedvekta legges på de nominale. Semantisk deles de i koreferente, inkluderende og attributive. Hovedvekta legges på koreferente nominaler, som deles videre etter leddenes type: pronomen, bisetninger eller infinitivfraser, og substantivfraser, med vekt på substantivfraser. Den semantiske relasjonen mellom leddene tas opp, især sisteleddets semantiske funksjon og «markørene» som kan eller må innlede sisteleddet: nemlig, dvs., m.a.o., f.eks., bl.a. o.l. Men artikkelen fokuserer på den grammatiske relasjonen – avhengigheten – mellom leddene. Konklusjonen er at noen løse apposisjoner er hypotaktiske, især med markør, men at koreferente substantivfraser uten markør er parataktiske. I så fall må paratagmer deles i koreferente (løse apposisjoner) og ikke koreferente, som kan være additive eller alternative.