Det vi (ikke) snakker om når vi snakker om grammatikk

Sammendrag

I debatten om hvilken plass grammatikken skal ha i skolen, kan det i dag sies å være to hovedkategorier av legitimeringsargumenter – én som vektlegger grammatikkundervisning for grammatikkens egen skyld, og én som regner grammatikken primært eller bare som verktøy i skriveundervisninga. I denne artikkelen analyserer vi grunnleggende begrepsbruk i introduksjonskapittelet til seks grunnbøker i grammatikk i lys av disse legitimeringskategoriene og det paradigmeskiftet innen språklæring som omtales som den kommunikative vendinga. Analysen omfatter både begrepet grammatikk i seg sjøl og andre sentrale termer i debatten, og vi ser bruken i introduksjonskapitla opp mot annen relevant didaktisk litteratur. Vi går inn på dikotomien språket som system og språket i bruk og problematiserer den sentrale plassen dette historisk viktige, men kanskje ikke lenger så aktuelle, skillet har i dagens læreplanverk og dermed i bøker retta mot skolen. Videre drøfter vi termene tradisjonell, formell, funksjonell og kontekstuell, og viser at de er så mangetydige at det blir vanskelig å anvende dem i grammatikkdidaktiske diskurser. Vi går også kort inn på bruken av termen metaspråk. Samla sett viser analysen noen uklarheter med tanke på definisjoner og termbruk, og dessuten at enkelte aktører vier plass til å snakke ned grammatikk som fagfelt. Diskusjonen har relevans både for norskfaget og de andre språkfaga i skolen.