Presens partisipp med s-ending i mellomnorske diplom

Sammendrag

Undersøkelsen bygger på 3208 diplom fra tidsrommet 1350–1524 med i alt 2806 presens partisipp og viser hvordan partisipp med s-ending fordeler seg morfologisk, kronologisk, sosialt, geografisk og funksjonelt/syntaktisk i materialet. S-suffikset legges til partisipp med de vokaliske endingene -i, -e, -a, -æ og ikke til dativformer som -um. S-formene er svært sjeldne før 1425, men forekomsten øker så stadig resten av mellomnorsk tid. Vi finner mest s-former i diplom fra de høgeste sosiale laga, og derfor er det mer s-former i diplom fra Oslo og Bergen enn fra resten av Østlandet og Vestlandet. Det ser derimot ut til at s-formene i større grad hører til det lokale talemålet i Trøndelag. Når det gjelder bruksmåter, ser vi bl.a. at s-endinga er mindre vanlig i predikative enn i attributive partisipp. Bruken av partisipp på -s i mellomnorsk kan trulig ses i sammenheng med den østnordiske påvirkninga på norsk i perioden.