Tre oppfatninger av norskhet: Opphav, kulturell praksis og statsborgerskap

Sammendrag

Artikkelen diskuterer norskhet med utgangspunkt i Brubakers "groupness"-teori. Det empiriske grunnlaget for artikkelen er livshistorieintervjuer med unge voksne innvandrere og etterkommere av innvandrere. Alle informantene er synlige etniske minoriteter. Vi tar utgangspunkt i Brubakers teori om at etniske kategorier kan fylles med mer eller mindre grad av "groupness" - noe vi i denne sammenhengen definerer som norskhet. Opphav og kulturell praksis står sentralt i informantenes definisjoner av norskhet. Derimot ser ikke det å ta del i et politisk fellesskap eller å det å ha norsk pass ut til å være så avgjørende for tilhørigheten i "det norske" for de fleste av informantene. Dette står i kontrast til noen av bidragene til debatten om medborgerskap (citizenship) de siste årene, der det har blitt lansert muligheten for patriotisme som ikke er basert på etnisitet og nasjonal tilhørighet. Også i norsk mediedebatt i senere år har det ikke-etniske grunnlaget for norskhet blitt diskutert. Informantenes utsagn antyder imidlertid en fortsatt sterk vektlegging av etnisk opphav for hva de opplever som nødvendig for å kunne bli helt norsk. De gir uttrykk for at en kan være mer eller mindre norsk avhengig av ens kulturelle praksis, men sidestiller det å være helt norsk med det å være etnisk norsk. Disse synspunktene er basert på deres opplevelse av å bli definert som utenforstående uansett kulturell praksis og botid.